Menneskets øye

Menneskets øye

Øyet er et av våre viktigste sanseorganer. Reseptorene i øyet produserer elektriske impulser når de stimuleres av lys.

Biologi

Nøkkelord

øye, syn, fargesyn, oppfatning, lys persepsjon, sanseorgan, synsskarphet, visjon problem, lett, elev, iris, sclera, linse, tårekjertel, fremre kammer, glasslegemet kammer, øyelokk, retina, årehinnen, macula lutea, scotoma, strålelegeme, synsnerven, stavceller, kjegleceller, lysdetekterende organ, synsfeltet, reseptor, farge, chiasm, refleks, pupillær refleks, menneskelig, anatomi, biologi

Relaterte elementer

Scener

Synsmekanismen

  • pupill - Den er øyets blender, mens regnbuehinnen fungerer som en lukker og kontrollerer lysmengden som treffer netthinnen. I sterkt lys trekkes regnbuehinnen sammen av den glatte muskulaturen, i svakt lys utvider den seg. Pupillerefleksen er en ubetinget refleks, dens senter ligger i hjernestammen. Unormal respons fra pupillerefleksen er derfor en indikasjon på skader i hjernestammen.
  • synssenteret - Senteret sitter i bakhodelappens hjernebark.
  • synsnerve - Den kalles også hjernenerve II. Den overfører impulser som produseres i netthinnens reseptorer til hjernen.
  • synsnervekrysning - Det er den delen av hjernen hvor synsnervene delvis krysser hverandre. Impulser fra innsiden av netthinnen krysser over til motsatt side av hjernen. Impulser fra den ytre siden, derimot, forblir på den samme siden.
  • øyemuskler - Tverrstripete muskler som beveger øyeeplene.
  • tårekjertel - Den produserer tårer som fukter og renser øynene, og som også spiller en viktig rolle i enkelte emosjonelle reaksjoner.

Tverrsnitt

  • regnbuehinne - Den er fortsettelsen på årehinnen. Dens glatte muskulatur sikrer tilpasning til ulike lysstyrker: i sterkt lys trekker pupillen seg sammen, mens i svakt lys utvider den seg. Regnbuehinnen inneholder pigmentene som utgjør fargen på øynene våre.
  • pupill - Den er øyets blender, mens regnbuehinnen fungerer som en lukker og kontrollerer lysmengden som treffer netthinnen. I sterkt lys trekker pupillen seg sammen, mens i svakt lys utvider den seg. Pupillerefleksen er en ubetinget refleks, dens senter ligger i hjernestammen. Unormal respons fra pupillerefleksen er derfor en indikasjon på skader i hjernestammen.
  • linse - Det er en konveks linse med variabel brennvidde. Dens fleksibilitet gjør at den kan krumme seg når man ser på et objekt som er veldig nære, mens den kan strekkes flatere av zonulatrådene. Dette gir et skarpere bilde på netthinnen. Etterhvert som vi blir eldre mister linsen fleksibilitet og derfor blir det vanskeligere å fokusere på nære objekter i en eldre alder (siden dette krever at linsen kan krummes mer). Dette kalles presbyopi. Grå stær er en fordunkling som utvikles i linsen og gjør den uklar, noe som kan føre til blindhet.
  • zonulatråder - Linsen er festet i disse, og de følger ciliærmusklenes bevegelser. Når man ser på et nærliggende objekt trekkes ciliærmusklene sammen, som igjen fører til at zonulatrådene blir slappere og linsen krummer. Når man ser på et objekt langt borte slapper ciliærmusklene av, zonulatrådene spennes og strekker ut linsen.
  • strålelegeme - Strålelegemet er fortsettelsen på årehinnen. Dets glatte muskulatur (ciliærmuskler) gjør at øyet tilpasser seg avstanden til objektet man ser på. Når man ser på et nærliggende objekt trekkes ciliærmusklene sammen, som igjen fører til at zonulatrådene blir slappere og linsen krummer. Når man ser på et objekt langt borte slapper ciliærmusklene av, zonulatrådene spennes og strekker ut linsen. Med andre ord arbeider musklene i strålelegemet når man ser på nærliggende objekter, noe som kan forårsake tretthet i øynene. For å hjelpe ciliærmusklene med å slappe av hjelper det å innimellom fokusere på et objekt langt borte.
  • hornhinne - Den er fortsettelsen på senehinnen. Den består av et gjennomsiktig lag, hvor lyset som kommer inn i øyet brytes med størst vinkel.
  • fremre øyekammer - Det inneholder kammervann. Når det er for mye av denne væsken forekommer okulær hypertensjon, som forårsaker glaukom (grønn stær). Dette kan igjen lede til blindhet, ettersom hypertensjon kan ødelegge netthinnen.
  • glasskammer - Et kammer fylt med gjennomsiktig væske kalt glasslegeme. Lyset treffer netthinnen gjennom dette kammeret.
  • den gule flekken - Det området på netthinnen som er ansvarlig for synsskarphet. Det inverterte miniatyrbildet av objekter formes her. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten av den øker antallet stavceller.
  • den blinde flekken - Dette er stedet hvor synsnerven passerer gjennom netthinnen. Siden det ikke er noen reseptorer her (verken stavceller eller tappceller), mangler også en liten del av bildet. Hjernen ‘fyller’ dette tomrommet, slik at vi oppfatter et komplett bilde.
  • senehinne - Et veldig slitesterkt lag. Senehinnens fortsettelse på fremsiden av øyet er hornhinnen.
  • årehinne - Et lag som inneholder blodårer som forsyner øyet. Dens fortsettelse på fremsiden av øyet er strålelegemet og regnbuehinnen.
  • netthinne - Den inneholder reseptorer som kalles tappceller (tapper) og stavceller (staver). Det området på netthinnen som er ansvarlig for synsskarphet kalles den gule flekken. Den blinde flekken er stedet hvor synsnerven passerer gjennom netthinnen, den inneholder verken tappceller eller stavceller.
  • synsnerve - Den kalles også hjernenerve II. Den overfører impulser som produseres i netthinnens reseptorer til hjernen.

Netthinnen

  • tappcelle - De inneholder tre typer lys-sensitive pigmenter, som gjør dem sensitive for rødt, grønt og blått lys. Deres stimuleringsterskel er høyere enn den hos stavceller, derfor oppfatter vi farger mye svakere når det mørkner. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten er det flere stavceller enn tappceller.
  • stavcelle - Disse cellene kan ikke skille mellom farger, siden de stimuleres av lys i alle bølgelengder. Deres stimuleringsterskel er mye lavere enn den for tappceller: de responderer selv på kun ett foton. Derfor er de aktive også når det ikke er nok lys for tappcellene. Det sentrale området av den gule flekken inneholder ingen stavceller, men ut mot kanten er det flere av dem.
  • bipolar celle - De overfører reseptorenes impulser til gangliecellene.
  • gangliecelle - De stimuleres av bipolare celler, deres aksoner løper i synsnerven.

Reseptorer

  • grønn-sensitiv tappcelle - De inneholder tre typer lys-sensitive pigmenter, som gjør dem sensitive for rødt, grønt og blått lys. Deres stimuleringsterskel er høyere enn den hos stavceller, derfor oppfatter vi farger mye svakere når det mørkner. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten er det flere stavceller enn tappceller.
  • stavcelle - Disse cellene kan ikke skille mellom farger, siden de stimuleres av lys i alle bølgelengder. Deres stimuleringsterskel er mye lavere enn den for tappceller: de responderer selv på kun ett foton. Derfor er de aktive også når det ikke er nok lys for tappcellene. Det sentrale området av den gule flekken inneholder ingen stavceller, men ut mot kanten er det flere av dem.
  • membranskiver - De er dekket med en stor mengder rhodopsin, som består av et protein kalt ‘opsin’ og et fotosensitivt derivat av Vitamin A kalt ‘retinol’. Lys gjør at cis-retinol blir til trans-retinol, som induserer en signaloverføringsprosess i cellene. Cellen blir hyperpolarisert, som gjør at den midlertidig slipper ut en redusert mengde nevrotransmittere (glutamat).
  • det ytre segment (invaginasjon) - Foldene er dekket med en stor mengde iodopsin, som ligner stavcellenes rhodopsin. Det er kun proteininnholdet som skiller disse fra hverandre – det finnes tre versjoner med ulike proteinkomponenter som er sensitive for grønt, rødt eller blått lys. Rhodopsin og iodopsin inneholder også et fotosensitivt derivat av Vitamin A kalt ‘retinol’. Lys gjør at cis-retinol blir til trans-retinol, som induserer en signaloverføringsprosess i cellene. Cellen blir hyperpolarisert, som gjør at den midlertidig slipper ut en redusert mengde nevrotransmittere (glutamat).
  • mitokondrium - Det er ansvarlig for cellenes energiforsyning og produserer ATP.
  • nukleus - Den inneholder cellenes genetiske materiale, som kontrollerer cellenes metabolske prosesser.
  • synaptiske vesikler - De inneholder nevrotransmittere kalt ‘glutamat’, som blokkerer bipolare celler. I mørket frigis glutamat kontinuerlig. Lys gjør at reseptorene hyperpolariserer og frigir mindre glutamat. Derfor frigjøres de bipolare cellene og produserer en impuls.

Animasjon

  • synssenteret - Senteret sitter i bakhodelappens hjernebark.
  • synsnerve - Den kalles også hjernenerve II. Den overfører impulser som produseres i netthinnens reseptorer til hjernen.
  • synsnervekrysning - Det er den delen av hjernen hvor synsnervene delvis krysser hverandre. Impulser fra innsiden av netthinnen krysser over til motsatt side av hjernen. Impulser fra den ytre siden, derimot, forblir på den samme siden.
  • øyemuskler - Tverrstripete muskler som beveger øyeeplene.
  • regnbuehinne - Den er fortsettelsen på årehinnen. Dens glatte muskulatur sikrer tilpasning til ulike lysstyrker: i sterkt lys trekker pupillen seg sammen, mens i svakt lys utvider den seg. Regnbuehinnen inneholder pigmentene som utgjør fargen på øynene våre.
  • pupill - Den er øyets blender, mens regnbuehinnen fungerer som en lukker og kontrollerer lysmengden som treffer netthinnen. I sterkt lys trekker pupillen seg sammen, mens i svakt lys utvider den seg. Pupillerefleksen er en ubetinget refleks, dens senter ligger i hjernestammen. Unormal respons fra pupillerefleksen er derfor en indikasjon på skader i hjernestammen.
  • linse - Det er en konveks linse med variabel brennvidde. Dens fleksibilitet gjør at den kan krumme seg når man ser på et objekt som er veldig nære, mens den kan strekkes flatere av zonulatrådene. Dette gir et skarpere bilde på netthinnen. Etterhvert som vi blir eldre mister linsen fleksibilitet og derfor blir det vanskeligere å fokusere på nære objekter i en eldre alder (siden dette krever at linsen kan krummes mer). Dette kalles presbyopi. Grå stær er en fordunkling som utvikles i linsen og gjør den uklar, noe som kan føre til blindhet.
  • zonulatråder - Linsen er festet i disse, og de følger ciliærmusklenes bevegelser. Når man ser på et nærliggende objekt trekkes ciliærmusklene sammen, som igjen fører til at zonulatrådene blir slappere og linsen krummer. Når man ser på et objekt langt borte slapper ciliærmusklene av, zonulatrådene spennes og strekker ut linsen.
  • strålelegeme - Strålelegemet er fortsettelsen på årehinnen. Dets glatte muskulatur (ciliærmuskler) gjør at øyet tilpasser seg avstanden til objektet man ser på. Når man ser på et nærliggende objekt trekkes ciliærmusklene sammen, som igjen fører til at zonulatrådene blir slappere og linsen krummer. Når man ser på et objekt langt borte slapper ciliærmusklene av, zonulatrådene spennes og strekker ut linsen. Med andre ord arbeider musklene i strålelegemet når man ser på nærliggende objekter, noe som kan forårsake tretthet i øynene. For å hjelpe ciliærmusklene med å slappe av hjelper det å innimellom fokusere på et objekt langt borte.
  • hornhinne - Den er fortsettelsen på senehinnen. Den består av et gjennomsiktig lag, hvor lyset som kommer inn i øyet brytes med størst vinkel.
  • fremre øyekammer - Det inneholder kammervann. Når det er for mye av denne væsken forekommer okulær hypertensjon, som forårsaker glaukom (grønn stær). Dette kan igjen lede til blindhet, ettersom hypertensjon kan ødelegge netthinnen.
  • glasskammer - Et kammer fylt med gjennomsiktig væske kalt glasslegeme. Lyset treffer netthinnen gjennom dette kammeret.
  • den gule flekken - Det området på netthinnen som er ansvarlig for synsskarphet. Det inverterte miniatyrbildet av objekter formes her. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten av den øker antallet stavceller.
  • den blinde flekken - Dette er stedet hvor synsnerven passerer gjennom netthinnen. Siden det ikke er noen reseptorer her (verken stavceller eller tappceller), mangler også en liten del av bildet. Hjernen ‘fyller’ dette tomrommet, slik at vi oppfatter et komplett bilde.
  • senehinne - Et veldig slitesterkt lag. Senehinnens fortsettelse på fremsiden av øyet er hornhinnen.
  • årehinne - Et lag som inneholder blodårer som forsyner øyet. Dens fortsettelse på fremsiden av øyet er strålelegemet og regnbuehinnen.
  • netthinne - Den inneholder reseptorer som kalles tappceller (tapper) og stavceller (staver). Det området på netthinnen som er ansvarlig for synsskarphet kalles den gule flekken. Den blinde flekken er stedet hvor synsnerven passerer gjennom netthinnen, den inneholder verken tappceller eller stavceller.
  • synsnerve - Den kalles også hjernenerve II. Den overfører impulser som produseres i netthinnens reseptorer til hjernen.
  • tappcelle - De inneholder tre typer lys-sensitive pigmenter, som gjør dem sensitive for rødt, grønt og blått lys. Deres stimuleringsterskel er høyere enn den hos stavceller, derfor oppfatter vi farger mye svakere når det mørkner. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten er det flere stavceller enn tappceller.
  • stavcelle - Disse cellene kan ikke skille mellom farger, siden de stimuleres av lys i alle bølgelengder. Deres stimuleringsterskel er mye lavere enn den for tappceller: de responderer selv på kun ett foton. Derfor er de aktive også når det ikke er nok lys for tappcellene. Det sentrale området av den gule flekken inneholder ingen stavceller, men ut mot kanten er det flere av dem.
  • bipolar celle - De overfører reseptorenes impulser til gangliecellene.
  • gangliecelle - De stimuleres av bipolare celler, deres aksoner løper i synsnerven.
  • grønn-sensitiv tappcelle - De inneholder tre typer lys-sensitive pigmenter, som gjør dem sensitive for rødt, grønt og blått lys. Deres stimuleringsterskel er høyere enn den hos stavceller, derfor oppfatter vi farger mye svakere når det mørkner. I midten av den gule flekken finnes kun tappceller, men ut mot kanten er det flere stavceller enn tappceller.
  • stavcelle - Disse cellene kan ikke skille mellom farger, siden de stimuleres av lys i alle bølgelengder. Deres stimuleringsterskel er mye lavere enn den for tappceller: de responderer selv på kun ett foton. Derfor er de aktive også når det ikke er nok lys for tappcellene. Det sentrale området av den gule flekken inneholder ingen stavceller, men ut mot kanten er det flere av dem.
  • synaptiske vesikler - De inneholder nevrotransmittere kalt ‘glutamat’, som blokkerer bipolare celler. I mørket frigis glutamat kontinuerlig. Lys gjør at reseptorene hyperpolariserer og frigir mindre glutamat. Derfor frigjøres de bipolare cellene og produserer en impuls.

Øyne

  • Øyelokk - De er dekket med tynn hud på utsiden og konjunktivvev på innsiden. Deres oppgave er å gi mekanisk beskyttelse til øyeeplene, og holde de varme og våte.

Forteller

Synlig lys er elektromagnetisk stråling som har en bølgelengde innenfor en rekkevidde på rundt 380 til 800 nm. Lys med en bølgelengde på 380 nm oppfattes som fiolett, mens lys med bølgelengde på 800 nm oppfattes som rødt. Lys oppfattes av øynene. Impulsene som forårsakes av lyset i øynene blir overført til hjernen av synsnerven, også kalt hjernenerve II. Synsnervene krysser hverandre delvis i chiasma opticum (synsnervekrysningen), impulser som kommer fra den indre siden av netthinnen krysser derfor over til motsatt side av hjernen. Impulser fra den ytre siden, derimot, forblir på samme side. Inne i hjernen går synsnervene til synssenteret i bakhodelappen via synsbanen. Oppfatningen av lys dannes i hjernebarken.

Mengden av lys som kommer inn i øynene reguleres av pupillerefleksen. Ved sterkt lys trekker pupillen seg sammen ved hjelp av den glatte muskulaturen i regnbuehinnen, mens ved svakt lys utvider den seg. Pupillens lysrefleks er en ubetinget refleks, dens senter ligger i hjernestammen. Unormal respons fra pupillerefleksen er derfor en indikasjon på skader i hjernestammen. Øyeeplene beveges av de ekstraokulære musklene (øyemusklene). Disse er tverrstripete muskler med frivillig muskelkontroll.

Glasskammeret som inneholder glasslegeme utgjør øyets hovedmasse. Et tverrsnitt av øyet viser tre hovedlag. Det ytterste er senehinnen, et slitesterkt lag med bindevev som fortsetter i den transparente hornhinnen. Det er her lyset som kommer inn i øyet brytes med størst vinkel.
Det andre laget er årehinnen, som inneholder blodårer som forsyner øyet. Dens fortsettelse på fremsiden av øyet er strålelegemet og regnbuehinnen. Regnbuehinnens glatte muskulatur styrer pupillerefleksen. Regnbuehinnen inneholder pigmentene som utgjør fargen på øynene våre.
Strålelegemets glatte muskulatur sørger for at øyelinsen krummes for å tilpasse seg avstanden til objektet som er i synsfokus.
Linsen er forbundet med strålelegemet via zonulatrådene. Strålelegemet er også ansvarlig for produksjon av kammervann (aqueous humour), væsken som fyller det fremre øyekammeret. Hvis dreneringen av kammervannet ikke er tilstrekkelig øker presset på øyet, noe som forårsaker glaukom (grønn stær). I alvorlige tilfeller kan dette føre til blindhet.
Det innerste laget er netthinnen. Her formes et invertert miniatyrbilde av objektet man ser på; dette skapes av linsen. Dens reseptorer kalles tappceller (tapper) og stavceller (staver). Det området i netthinnen som er ansvarlig for synsskarphet kalles den gule flekken: i midten av denne finnes bare tappceller, mens mot kanten av den finnes flere stavceller. Den blinde flekken er stedet hvor synsnerven passerer gjennom netthinnen. Her finnes det ingen reseptorer. Impulsene som produseres av reseptorene i netthinnen overføres til hjernen av nervefibrene i synsnerven.

Reseptorene i netthinnen kalles tappceller (tapper) og stavceller (staver). De overfører impulser til de bipolare cellene, som stimulerer ganglieceller. Gangliecellenes aksoner går gjennom synsnerven.
De lyssensitive pigmentene i stavcellene kalles rhodopsin. De består av et protein som kalles ‘opsin’ og et Vitamin A-derivat som kalles ‘retinol’. Rhodopsin er følsomt for lys i alle bølgelengder, derfor kan ikke stavceller skille mellom farger.
Stavcellenes stimuleringsterskel er lav; ett enkelt foton er nok for å stimulere dem, derfor fungerer de også i svakt lys.
De tre typene tappceller er sensitive for rødt, grønt eller blått lys. Deres fotosensitive pigment er iodopsin, som ligner rhodopsin bortsett fra at det inneholder et annet protein. Stimuleringsterskelen hos tappceller er høyere enn den hos stavceller; de er ikke aktive i svakt lys. Dette er grunnen til at vi mister fargesynet når det mørkner.
Vi kan se lyssvake stjerner bedre ved å bruke vårt perifere synsfelt, fordi på denne måten skapes ikke bildene i den gule flekken – men i områder som har flere følsomme stavceller. Fargeblindhet innebærer at en type tappceller mangler eller ikke fungerer ordentlig. Den vanligste formen er rød-grønn-fargeblindhet, som innebærer problemer med å skille mellom røde og grønne farger. Når alle tre typer tapper er involvert, oppstår monokromasi, eller fullstendig fargeblindhet.

I mørket frigir tapper og staver kontinuerlig et signalsubstans som kalles glutamat, som blokkerer bipolare celler. Lys forårsaker hyperpolarisering hos reseptorcellene, ved at en elektrisk impuls skapes. Dette stopper produksjonen av glutamat og fører til at de bipolare cellene frigjøres og skaper et aksjonspotensial.

Relaterte elementer

Synskorrigering

Konkave og konvekse linser brukes for å korrigere nærsynthet og langsynthet.

Synsmekanismen

Kurvaturen i øyets linse forandres når vi ser på et fjernt eller nært objekt, for å sikre et skarpt bilde.

Øret og hørselmekanismen

Ørene omdanner luftvibrasjoner til elektriske signaler som deretter blir behandlet av hjernen.

Balansesansen

Det indre øret sanser hodets posisjon og bevegelse.

Fargeblindhet

Manglende evne til å skille visse nyanser av farger kalles fargeblindhet.

Hvordan fungerer det? - Digitalkamera

Denne animasjonen demonstrerer digitalkameraets struktur og funksjon.

Mellomørebetennelse, otitis media

Denne animasjonen viser symptomer og behandling av sekretorisk mellomørebetennelse.

Menneskekroppen (mann)

Denne animasjonen presenterer de viktigste organene i menneskekroppen.

Menneskekroppen - for barn

Denne scenen er en oversikt over hovedorganene i menneskekroppen

Nesen og luktemekanismen

Nesens reseptorer produserer elektriske signaler når de stimuleres av lukter.

Smakmekanisme

Smaksreseptorer konverterer kjemiske stimuli til elektriske signaler.

Teleskoper

Denne animasjonen viser optiske teleskoper og radioteleskoper som brukes til astronomiske observasjoner.

The sense organs

Organs that detect signals of the environment or of the body and transmit them to the brain as nerve impulses.

Mangfoldet av lyssensitive organer

Flere analoge typer øyne har utviklet seg uavhengig av hverandre gjennom konvergent evolusjon.

Refleksjon og brytning av lys

En lysstråle reflekteres eller brytes ved grensen mellom to medier som har forskjellig brytningsindeks.

Optiske instrumenter

Et stort utvalg optiske instrumenter er i bruk idag, alt fra mikroskoper til teleskoper.

Added to your cart.